26.jpg
256.jpg

Et forsvar for minimalisme

 

Furuperioden preges av at det er teknologiutvikling som setter rammene for designet. CNC styrte maskiner kom, og man kunne gjennom programmering bruke samme maskin til å lage senger en dag, og bokhyller den neste. Programmering på data var lite utviklet og tidkrevende, så fabrikkene gjentok ofte sine mønster på flere produkter.

De nye CNC styrte maskinene hadde nye typer freser og verktøy. Disse kunne nå gjøre flere operasjoner som å dreie kuler, frese profiler rett ned i materialet, lage falske dørspeil og borre ut hull til sammensetninger. Det lå store besparelser i den nye teknikken, og man kunne produsere mange ganger rimeligere enn før.

CNC maskinene likte ikke skarpe konturer, og patentskruer som ble brukt til å holde møblene sammen var unøyaktige. Hastigheten i produksjon var enorm, volum skulle pumpes ut. Fabrikkene skjulte da sine produksjonsfeil ved å runde og bue alt. Dette erstattet at møblene manglet originalitet.

En gjennomgående bevist tanke av formgivning og snitt for møbelnæringen var fraværende. Produksjonsutstyret ved de ulike fabrikkene var ganske likt, og hadde klare begrensninger i hva som kunne lages. Mye var standardisert, og materialleverandørene konkurrerte om å levere råvarer i faste dimensjoner. Sagbrukene likte dette, volumet gikk opp og svinnet gikk ned.

Krise i økonomien fra 1989 svekker kjøpekraften, og furu passet til lommeboka. Først i 1996 er krisen over. Vi får da 2-3 år med stilendring. Man bruker enkle former, og mørke og sterke farger i design. Jeg lager mye møbler i treslag som lønn og kirsebær, bjerk og valnøtt. Stilen er betydelig mer dekorert enn det som kom senere.

Det er ikke avklart hva som blir det neste store i design. Feng Shui får noe oppslutning, likeledes Shabby Chic og klassisk maksimalisme. Mange stilarter omtales i blader og magasier, og det er ingen tvil om at hjemmedekor nå opptar mange. Fra 1997 var furuperioden over. Nordmenn var ikke lenger likegyldige til hva vi puttet i våre hjem.

Minimalisme presenteres som stilen for det nye tusenår. Nye designgrupper viser seg frem og Norway Says blir den mest kjente. Felles for mange nye Norske designere disse årene er at de låner uttrykk fra Arne Jakobsen m.fl. Dette er kjente designere som holdt på med moderne fuksjonalisme, og formen på det som lages blir for myk, hyggelig og varm.

Interiørbutikker som ROOM, Hilmers Hus og Bolia presenterer stilen mer rendyrket. Andre kommer etter. Skeidar er senest ute. 2 år etter andre kommer de med møbler i eget konsept kalt Club 8

Kjøkkenprodusentene kaster seg på karusellen, og omstiller seg rasktest. Først nå ser vi den kalde minimalismen som mange mener kjennetegner stilen. Fokus på ytre former – kvadratisk stil, lyst og mørkt, store flater, børstet stål, hvitt glass, fravær av heltre med unntak av eik.

Minimalisme

Wikipedia beskriver minimalisme slik;

” Minimalistisk kunst og design kjennetegnes ved en redusering av form og virkemidler, ned til det mest fundamentale formale og innholdsmessige”.

Minimalisme innebærer da at funksjonen / bruksområdet til et produkt skal bestemme dens ytre utseende form, og dekor kan kun brukes hvis det styrker funksjonen. Følger en denne tankegangen videre, så er det veldig mekanisk og enkelt. Kjøkken er hvite da det forenkler renholdet, gummistøvler er svarte og biler er røde for å vises i trafikken.

Wikipedia beskriver etter min mening mer fraværet av stil, enn hva som kjennetegner minimalisme som egen stil.

Minimalismens yttergrense når en kommer til design er firkantede hvite former for kjøkken, uten personlig preg og dekor av noe slag. Denne forståelsen er først og fremst funksjonalistisk, og det er produsert en mengde slike kjøkken. Denne form for minimalisme har lett for å fremmedgjøre mennesket ovenfor sine omgivelser. Den bryter tilknytningspunktene mennesket har til omgivelsene. Den er basert på bruk og produksjonsteknikk.

Minimalisme er for meg knyttet opp rundt en livsanskuelse. Verden er full av forstyrrelser, som påvirker og forhindrer oss i å oppleve hva som er kjernen i våre sanseopplevelser. Alle mennesker er bærere av sine erfaringer, og disse erfaringene farger og forhindrer oss i å oppleve hva som er kjernen i det vi opplever. Vi føler og tolker, ikke sanser.

Jo mer vi har av ting rundt oss, bilder, pynt og nips når vi oppleve, - jo mer forstyrres vi, og beveges vekk fra kjernen i opplevelsen. Jo mer du er upåvirket og uberørt, jo mer vil du komme nærmere kjernen.  Derfor handler minimalisme i praksis om å bevisst velge bort forstyrrelser, med ønske om å stå og oppleve nåtiden så upåvirket som mulig. Ikke alltid finnes det en mening eller en kjerne, men man forholder seg da til dette tomme rommet.

Minimalistiske hjem preges ved at tilfeldig dekor og følelsestriggere som står omkring som pynt er fjernet. Man velger bort forstyrrelser og uvesentligheter, og forsøker å være i og oppleve nåtiden sterkere.

Jeg har hørt flere si om minimalisme at det er kjedelig, nakent og kaldt. Det kan den da også med god grunn være målt opp mot maksimalisme som hele tiden skal trigge følelser og minner.

Alle har vel brukt minimalisme aktivt i et galleri, hvor man bruker nakne vegger, ingen personlig dekor som skal påvirke vår opplevelse av kunsten vi er for å oppleve. Her søker man å øke oppmerksomheten ved å fjerne forstyrrelser.

Nettleseren er kanskje ikke i stand til å vise dette bildet.

Maksimalisme

Motsatsen mot minimalisme er maksimalisme.

Man fyller hus og dagligliv opp med pynt og gjenstander som trigger følelser. Det er mye av dette i Norske hjem. På alle hyller og hjørner står pyntegjenstander med og uten affeksjonsverdi for de som bor i huset. For andre besøkende gir det et rotete og springende bilde av den elle de som bor der.

Som maksimalist velger en alt, og følelsene flommer. Hjemmet er lastet med effekter som stimulerer uavhengig av årstider. Julenisser blir stående året rundt da de er koselige og minner om jul da familien er samlet, gråtende ”sigøynerbarn” har man lært at er sorgfyllt, og elg i solnedgang skal minne om Norsk natur. I tillegg til dette kommer puter, broderier, familiebilder og gudene vet ikke hva. Man kommer liksom ikke videre i følelseslivet, men gjenlever alt.

Minimalisme og fremmedgjøring

Fra 2002 husker jeg et bilde av et salongbord med topplate i ovale former, mørkt tre og ben av børstet stål som er tynne. Designet fanger ens nysgjerrighet, men også alt da materialet er kjent og kjedelig. Senere har jeg sett utallige bord over samme tema. Denne bordtypen er gjentatt, og blitt en minimalistisk standard.

Et kjøkken har fort tre, stål, plast, stein, og glass som materialer. Alt inngår i samme innredning. Tross mange ulike materialer, fysiske egenskaper, former og farger omtales dette som minimalistisk. Det forundrer meg er at minimalisme vurderes opp mot den ytre formen på møblet alene, og ikke helheten.

Denne blanding av materialer og uttryksformer er veldig overdrevet. Det gjelder spesielt moderne kjøkken. En kjøkkenøy med vifte av stål som henger fra tak kan bli plassert langt ut i rommet, og fremstår da lett som et monument som tar mye fokus grunnet plasseringen. De samme har jeg sett på soverom, hvor dobbeltsengen står alene midt på gulvet, og hvor det ellers er tomt.

Bruken av store åpne flater, som brytes av møbler virker fremmed. Fraværet av flytende overganger mellom rom og møbel gjør at møbler fremstår som en importert installasjon, hvor mennesket blir er en inntrenger.

Ønsker man å skape fremmedgjøring og lage upersonlige møter så kan denne form for minimalisme brukes.

Nettleseren er kanskje ikke i stand til å vise dette bildet. Nettleseren er kanskje ikke i stand til å vise dette bildet. Nettleseren er kanskje ikke i stand til å vise dette bildet.

Bokomslagene er hentet fra www.amazon.com


Minimalisme i Japan

I 1998 reiste jeg rundt som omreisende møbelsnekkersvenn i Japan i tre måneder. Jeg fikk gleden av å praktisere og tilegne meg ferdigheter hos tre forskjellige møbelsnekkere. I tillegg til praksis traff jeg mange Japanske handverke og kunstnere for interessante samtaler. Jeg oppsøkte det jeg kom over av museer, templer og Japanske hager.

3 måneder er ikke neon lang tid, men jeg så hvordan Minimalisme brukes av mange Japanere. For de tre møbelsnekkere jeg praktiserte hos, var minimalisme en del av deres livsstil, livssyn og faglige arbeidsmetode. For de var dette selvsagt, og ikke dramatisk eller følelseskaldt. Sjelden har jeg møtt på mer livsglade og varme mennesker.

Japansk minimalisme finnes langt tilbake i deres kulturelle bakgrunn. Minimalisme brukes ikke som ord, men begrepet Wabi-Sabi omfatter elementene som inngår i minimalisme. Det er først og fremst en ideologisk betraktning som får innvirkning på kunst, litteratur, mellomenneskelige forhold, innredniger og livsførsel.

Bruk noen timer i en Japansk hage, gjerne av typen med raket sten, så er dette en installasjon av minimalisme, og gjenspeiler wabi-sabi. En slik hage er veldig så pittoresk, med farger og organiske former, men også harmonisk. Kobler en ut annet tankestøy, opplever man hagen som den vises, naturens egen balanse og variasjoner, akkurat her og nå. Minimalisme i Japan er naiv, og henter sine byggestener fra naturen. Vår minimalisme er følelsesløs, og henter sine byggestener fra prosessindustrien.

Nettleseren er kanskje ikke i stand til å vise dette bildet. Japansk minimalisme handler om å ha en klarert holdning til natur og naturens egne uttrykksformer. Minimalistisk design tar ydmykt hensyn til naturens former, og adopterer elementer fra naturen inn i sine produkter. Som møbelsnekker bruker jeg treets uttrykksformer. For frittstående møbler ka jeg bruke naturens former, men for fastmonterte og malte produkter bruker jeg de formene som rommet allerede har. Det nye møbelet skal inngå i husets vegger og konturer. Da er det naturlig å bruke dører uten håndtak, innenforliggende dører, stramme linjer. I Japan har man gjort dette i hundrevis av år, ved utstrakt bruk av skyvedører, skjulte skap og flerbruk av rom.

I Japan har man brukt naturens egne uttrykk, og naturlige materialer til å komponere landskap som skaper balanse og harmoni. Dette komponeres slik at mennesket inviteres og glir inn i installasjonen, og blir en del av oppsettingen. Slike installasjoner har jeg opplevd i typiske Japanske fellesbad, i Samuraiens hage og flere ganger jeg har bodd på klassiske Japanske soverom, enten privat hos mennesker jeg ble kjent meg, eller på et Ryokan (gjestehus).

Wabi-sabi

Japanske kunstnere og håndverkere bruker begrepene wabi og sabi når de skal beskrive den følelse som fyller dem når de går inn i slike installasjoner, eller ser det vakre i en vanlig bruksting.

Wabi-sabi-begrepet er myteomspunnet. Begrepet sies å beskrive essensen i japansk estetikk, og det er få Japanere som selv tør å gi eksakte svar. Det finnes litt litteratur på området, som man kan støtte seg på.

Som eksempel; et slitt skrin, en sprukket mugge eller en gammel arbeidsjakke viser i tillegg til bruksområdet, også det vakre i det som etter bruk ikke er perfekt, det som er under forandring og som er i ferd med å forvitre. Perfekte former, laget av maskiner med stor nøyaktighet ekskluderer seg umiddelbart fra å havne under begrepet wabi-sabi.

Begrepet knytter skjønnhet til bruksgjenstander som er det motsatte av dominante. Det er beskjedent og tilbaketrukket, naivt og enkelt i formen, men med særpreg som ikke kan masseproduseres eller kopieres. Det er laget av hender.

Wabi-sabi kan overføres begrepsmessig til Norsk som organisk minimalisme, eller også lun minimalisme.

Industriell minimalisme, slik jeg ser på minimalistiske kjøkken fremstår som kalde, historieløse bruksgjenstander, laget uten at den menneskelige hånd har fått satt sitt pres. De er perfekte, og upersonlige. De kan også bli fremmedgjørende og konfronterende. Felles identitet og interaksjon skapes ikke. Elementene er fremmed for hverandre.

The wabi – sabi house

Wiliam Morris, som grunnla Arts & Craft bevegelsen, satte kriterier for utvelgelse av gjenstander til sitt hjem. Han skrev, ”have nothing in your home that you do not know to be useful or believe to be beautiful”.

Dagens forbruks-samfunn oppfordrer oss til det motsatte. Vi oversvømmes av reklame over gode kjøp, og samler eiendeler gjennom hele livet. Shopping har blitt til underholdning, og binder opp vårt mentale fokus. Lykke er for mange jakten på nye eiendeler, beviset på egen suksess knyttes til å ha råd til å skaffe disse forbruksvarene.

Minimalistisk møblering er gjennomtenkt og sparsom. Overflødige pyntegjenstander og nips fjernes, de suger ut energi, avleder fokus og skaper uorden. Naturens farger, former og materialer fornyer energi og brukes aktivt.

Man tilstreber luftige og åpne rom, det skaper ettertanke og inviterer mennesket til å delta i sine omgivelser. Man bruker naturlige materialer så langt som mulig. Tregulv og parkett foretrekkes til gulv, betong og fliser går også. Linoleum og heldekkende tepper passer ikke inn, mønstret tapet eller tekstiltapet passer dårlig. Bearbeidede materialer som frostet glass, børstet stål og natursten foretrekkes fremfor klart glass, blank crom og Corian. Lysstoffrør og spotlight virker dårlig, det skaper hardt lys. Naturlig lys prioriteres, Uplight lyskjegle mot vegg og tak velges, det skaper store milde lysflater.

Kraftige signalfarger passer ikke inn. Jordfarger, stenfarger, gråtoner og varianter av hvitt brukes ofte til faste innredninger, tak og vegger. Man avgrensre de ulike delene av rom ved å skifte farge og skifte materialer. Skap og faste innredninger skal med fordel tones ned, og males så de flyter over mot tak og vegger. Innebygde skap er en god ting.

Flyttbare møbler, lamper og andre detaljer skal kunne få fokus. Forseggjorte bord, stoler, benker, skap og sofaer kan bidra til avgrensing av rom, det skaper oppmerksomhet og fungerer som anker for fokus. Disse plasseres omtenktsomt. En bokhylle med kraftige farger som er plassert i et hjørne vil være helt feil. Den suger til seg all energi, og forflytter balansen i rommet. Gode treslag brukt til flyttbare møbler er ceder, lind, eik og bjerk.

Et minimalistisk rom skal kunne brukes til alle årstider, og i Japan henter man inn sesongens farger. Derfor er fastinnredingene i rommet nedtonet, de er kulisser. Brukskunst og blomster brukes for å hente inn stemninger, og de byttes ut etter som årstidene løper. Hvit brukes om vinteren, kraftigere farger som gult mot våren, grønt på sommeren og jordfarger på høsten. Fat, boller, duker, frukt, blomster, tepper, tekstiler og gardiner brukes utstragt.

Moderne materialer kan brukes varsomt, eller aktivt som anker i et rom for å skape fokus.

Industrivarer og håndverksprodukter

Industriprodukter dominerer vareflyten i dag. Alt vi anskaffer oss måles og vurderes opp mot fabrikkvaren som standard.

Fabrikkvarer er laget etter en plan og et formål. De er presise i formen, enhetlige i farger og fremtoning. Produktene er forenklet i produksjonsprosessen, og dekker kundens grunnleggende behov, men lite utover dette. De er typiske gjennomsnittsprodukter.

Handverksvarer som lages og tilpasses til et bruk er alt mer enn standardprodukter. Gjennom samtaler avdekkes bruksområder og behov, og produktet lages slik at resultatet blir optimalt. I tillegg til dette bidrag en møbelsnekker til at materialet fullt ut får vist sine uttrykksformer. Eik og andre treslag har vakre varierende fargekombinasjoner, bølgende årringsmønstre, dekorative skiller mellom kjerne og yteved osv. Fagkunnskap og erfaring får dette frem i lyset.

Materialer må ikke stange mot hverandre, men være avstemt og danne harmoni. Tre er i denne sammenheng helt unikt. Lages et spisebord i heltre eik så skal treet komme frem å presenteres, ikke designeren og håndverkeren.

For fabrikkprodusentene er det ikke slik. Merkevarebygging og profilering er like store deler av produktet som produktet selv. For designeren av produktet også viktig for å gjøre sitt navn kjent, så man kan få flere oppdrag. Få designere har etter min erfaring inngående kjennskap om hvordan møbler lages. Av den grunn blir kvaliteten på designmøbler også ofte dårlige, med resultat at de ødelegges etter få år.

Nettleseren er kanskje ikke i stand til å vise dette bildet.

Lun minimalisme

Minimalisme kan være helt stramt med harde overflater, rette kanter, firkantede former og høy grad av upersonlighet. Dette er det da enkleste å lage. Kjøkkenprodusenter dominerer nå dette markedet, og vektlegger sterkt det ytre design.

Jeg er tilhenger av en lunere og mykere minimalisme. Dekorative detaljer kan enkelt inkluderes, og man kan korrigere uttrykket underveis når man lager ett og ett produkt. Selv om de ytre formene er avklart gjennom de tegninger jeg lager, kan jeg underveis myke opp uten at det bryter uttrykket man vil fremme.

Skråskjærer jeg en bordplate nedenifra løftes tyngdepunktet, avrunder jeg kanter lett blir konturene mykere, bruker jeg små trelister til håndtak tilfører jeg natur myker opp, freser jeg en skyggefuge rundt kanten på en skuff så etablerer jeg et fokus / anker. Det er ofte slike små detaljer som undrer produktets utseende fra fabrikk produkter. Gjennom års erfaring utvikler man et trent øye for ytre design, med vektlegging av detaljer for det skreddersydde produktet.

Jeg er ikke så opptatt av regler for design. Design er i stor grad en disiplin fulgt av regler. Av økonomiske årsaker reduserer fabrikkene designets detaljer så mye som mulig, det tar veldig mye tid. Det gjøres også gjennom at man vil begrense antallet og mengden av ulike materialer.

Minimalisme er nå forutsigbar, kald og kjedelig.

Fabrikkene har tidligere vist at de ikke kan skape fornyelse.

Designere og handverkerne kan revitalisere minimalismen ved å se til Japan, men begrepet wabi-sabi er ikke kjent.

Bokforlaget Amazon.com ga 14 treff i boktitler på søkeordet wabi-sabi, det er ikke så dårlig.

Ulike nettsøk i Norge på samme ord ga 0 treff.

Dagens minimalisme kan bli 25 år med det samme spøkelset